Dikt

Ferdaminne frå sommaren 1985

av Halldis Moren Veasaas

Vi har fått rom i 2. etasje
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?

Sei ikkje det.

Vi tar alltid heisen,

opp og ned

Innestengde i den vesle boksen

blir vi med eitt

så inderleg to-eine

at vi alltid må kysse kvarandre

så snart heisen set seg i gang.

Korleis det er inni deg

den blinken det varar

veit eg ikkje.

Men inni meg boblar det kvar gong

ei lita spenning:

Rekk vi det?

Rekk vi det før heisen stansar?

og vi må ut?

Og jammen rekk vi det

gong etter gong etter gong.

Vi tar alltid heisen.

Dette diktet har jeg funnet i en bok som heter Ord om Kjærlighet. Boken fant jeg i en bokhylle som sto i huset mitt. Der var det veldig mange fine dikt, men jeg valgte dette diktet for jeg synes det var litt ekstra spesielt. Jeg har valgt meg ut et dikt jeg liker fordi det var en norsklekse vi fikk på skolen. Men ikke tro at det var en byrde for meg. Jeg liker faktisk dikt, vi har flere diktbøker i noen bokhyller som står i huset mitt, jeg har lest gjennom alle bøkene. Jeg synes dikt kan fortelle mye, ofte med få ord, andre ganger med mange ord. Noen ganger forstår jeg diktet første gang jeg leser det, andre ganger må jeg lese det et par ganger for å få noe mening ut av det. Og noen ganger må jeg lese det flere ganger, men jeg forstår ikke diktet i det hele tatt. Jeg vet ikke hvorfor.. kanskje det er meningen at noen mennesker skal forstå noen dikt og andre mennesker skal forstå andre dikt?

Uansett. Dette diktet er et dikt jeg forstår første gang jeg leste det. Men andre gangen jeg leste det forstå jeg det litt bedre. Jeg synes diktet er veldig beskrivende, og det er lett å kjenne seg igjen i følelsen som beskrives. Den lille følelsen som beskrives er et eksempel på små gleder. Små gleder blir i lengden store gleder. Derfor liker jeg diktet.